Ajø Master – Hei Livet!

Så, da er oppgaven levert inn både by hand på SiT og KA, samt digitalt på Brage. Elise hentet de 5 verkene våre i Ski idag tidlig, før vi dro til skolen for å skrive ut et ark vi måtte ha med for å korrigere et par feil vi allerede hadde oppdaget. Allerede feil i noen kategorier, et bilde (ja, kartet på Sverdrup er feil – der er det Spatiale forslag 2 som er i fokus, Elise) – og ikke minst i tittelen på første side. Space/place – det gikk litt for det samme mot slutten.

Oppgaven er litt som å ha et barn (liker jeg å tro), jeg er litt lei av den, men samtidig så er jeg ganske stolt. Se bare så fin den er:

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Også så stor!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Både Elise og jeg hadde mareritt om feil som oppstod i oppgaven i natt. Elise drømte at vi hadde levert feil fil, mens jeg drømte at alle bildene som er zoomet inn viste hele bildet, med en 3 mm lilla ramme rundt det som skulle vises (ja, noen av dere skjønner hva jeg mener – når man A og holder over bildet). Det var iallefall grusomt, og det tok lang tid før jeg skjønte at det var et mareritt.

Ringfest på lørdag var värdelöst, om jeg skal være helt ærlig. Helt ok mat, men iskald (åja!) rødvin og “underholdning” som utelukkende handlet om å styrte øl og være vulgær. Kanskje morsomt for de som var med i foreningene, men det kan ikke ha vært mer enn en fjerde eller en tredje del. Det var iallefall helt feil å ha med foreldre på dette, det var meget kleint. Nå har jeg riktignok blitt 30, men det var faktisk ikke bare meg (eller Elise) som mente dette. Synd man skulle feire masteren på denne måten, men nå får jeg heller bare ta det igjen på en annen måte senere. Ignorere – glemme – fortrenge.

Åh, mens jeg er inne på pirk – vi oppdaget jo som sagt en feil på kongens hjemmesider. Vi sendte mail til Slottet der vi også spurte om noe annet, men det viktigste var kanskje dette med å korrigere feilen ang Kjakan.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Vi fikk svar på det uinteressante spørsmålet (de visste ikke, var svaret) og ingen kommentarer på feilen. Og det er fremdeles feil på hjemmesidene deres, som markert i bildet over. Skrivefeilen i billedteksten nevnte vi forresten ikke, den er det mer en bonus hvis de oppdager. Er det forresten ikke en slags nasjonal spøk om kongehusenes dysleksi? Det passer jo isåfall godt.

Jeg venter forresten på det blogginnlegget du skal skrive om korrespondanse, Elise. Det gjør vi alle.

Imellomtiden nyter jeg friheten og sterk vind på Tøyen.

Ferdig på 1-2-3-4-5..

Ja, da har vi levert. Den siste uken ba på spennende opplevelser på datafronten; Elises InDesign slo seg vrang og ville ikke skrive bokstavene æ, ø eller å. Restart var ikke nok, faktisk var løsningen at jeg måtte åpne filen på min pc, skrive et par bokstaver for å sjekke at det fungerte, før Elise igjen kunne åpne dokumentet for å fortsette. Dette virker kanskje som en fillesak, men når dropbox også valgte å bitche ble det med engang mye vanskeligere. Vi brukte timer på dette tullet. Det er rart, fast inte, at slikt alltid skjer på slutten av en oppgave. Da vi var så godt som ferdige med dokumentet skulle vi gå igjennom for å se etter åpenbare layoutfeil. Fordi vi hadde flyttet noen millimeter på noen tekstbokser var bildene litt “ute” så vi valgte å fikse opp det. Det gikk fint helt til vi kom til Tigeren. Da skjedde det sykt mystiske ting. Jeg skulle flytte bildet inne i rammen og plutselig var alle bildene og billedtekstene på den siden borte.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Angre angre angre! ropte jeg til pc’en, men Ctrl+Z var no good. Neivel, da bare lukker jeg uten å lagre, tenkte jeg. Jeg trodde jeg hadde taket på InDesign, men det var feil – det var InDesign som hadde headlock på meg. Det som siden skjedde er litt uklart, men kanskje det mest mystiske jeg har opplevd i hele mitt liv. Plutselig var nemlig tre av bildene tilbake. Fint, tenkte jeg, da trenger jeg ikke legge inn alle på nytt. Så jeg markerer det bildet som hadde startet alt trøbbelet i utgangspunktet og Ctrl+C og Ctrl+V. Så kan jeg bare Ctrl+D’e de resterende bildene inn på nytt. Men det er ikke det som skjer. Hver gang jeg Ctrl+V’er dukker DE ANDRE bildene opp – på riktig plass. Elise så dette, hun er mitt vitne. Alle bildene – og SÅ kommer alle billedtekstene opp. Bare ved at jeg trykker Ctrl+V på ett bilde. Det skal ikke være mulig. Jeg får fremdeles litt grøsninger når jeg tenker på det, det er så utrolig merkelig. Men alt ser ut til å være i sin skjønneste orden, så jeg Ctrl+S for alt hva denne oppgaven er verdt. Og så skal jeg fortsette med det som jeg jo egentlig skulle – nemlig å gjøre den ene bildeboksen litt mindre. Da får jeg denne beskjeden:

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Sluttet å virke, gitt? Javel. Åpner dokumentet fra skrivebordet (dropbox er så last day på dette tidspunktet) – og umiddelbart dukker samme beskjed opp. Det er ingen grunn til å panikkere, jeg er iskald og åpner via InDesign istedenfor. Klikker på Tiger-siden; kræsj. Åpner via InDesign igjen, klikker på en annen side – alles in ordnung. Fikser opp i de resterende feilene, driter i Tiger-siden og eksporterer til PDF. Det tar en evighet, og vi spiser lunch. PDF’en ser fin ut – bortsett fra at det tigerbildet som jeg Ctrl+C og Ctrl+V tidligere nå OGSÅ ligger i dokumentet. Oppå teksten. Javel. Så vi åpner dokumentet igjen, markerer alt ved hjelp av musen. Niente – ingenting ekstra på den siden. Bildene er ikke der. Elise er lur og sier Ctrl+A, og hei! der er det jo litt ekstra bilder og tekst. Er det mulig å markere? Ja. Er det mulig å slette? Nei. Skal programmet kræsje igjen? Ja. Det som funker er å legge inn to ekstra sider i dokumentet, kopiere over alt fra Tiger-siden, men ikke med Ctrl+A selvfølgelig. Lagre lagre lagre. Hele tiden. Prøver å slette de to betente sidene; kræsj. Prøver å flytte de to sidene til slutten av dokumentet slik at ikke sidetallene skal bli helt på jordet; funker fint. Lagre. Eksporter. Legge på minnepinner og harddisker. Pakke og dra.

Den generelle masterdødsangsten har slått inn for lenge siden. Faktisk allerede i Stavern da en trailer nesten ikke overholdt vikeplikten, og ville kjøre oss ned. Det hadde vært irriterende grusomt, en typisk VG-sak. “Søstre kjørt ihjel på vei til master innlevering”. Elise kjører, jeg stresser. “Brems da!” Vi har god tid til fergen, men hva skjer? Vi kommer ikke med på første turen! Det var da ikke SÅ mange biler i Horten da vi kom? Hva skjer?! Vi kommer med neste, og tar med en minnepinne opp i tilfelle fergen skal synke under overfarten. Nok en VG-overskrift; “Bast og Bast dør på Bastøy I”.

CopyCat i Ski har oppe til 17, det rekker vi lett. I Moss er det kø. Alle skal hjem på jobb, men herregud – vi skal sende denne masteren til print altså! Hvor er megafonen når man trenger den?! Vi skulle vært ute av fergen 16:05 ish, men 16:30 sitter vi fremdeles i kø i Moss sentrum. Vi ringer CopyCat og ber dem plis holde oppe et kvarter ekstra. Det var neppe det fineste han kunne tenke seg, Kalle på CopyCat, men han sa ok. (Snill!) Vi kjører i normal fart et par hundre meter, deretter kø – evt stillstand, stuck, bom fast. Så lirke, rulle og trille..blålys, ulykke i tunellen. Såklart. Jaja, det kunne vært oss, det er det ikke. Det tar ikke livet av noen å levere den masteren imorgen, det var bare det at vi jo VAR ferdige og hadde bestilt tid på torsdagen, goddammit. Det ser ikke ut til at noen er døde i de to halvvrakede bilene i tunellen heller, heldigvis. Puh, puster ut – E6 er køfri, og vi kjører til Ski. Alt går smooth, den eneste teaseren vi møtte var et vogntog som skulle ta en ekstra runde i rundkjøringen. Men vi kommer frem 17:05 og slippes inn bak CopyCats stengte dører. Yiha!!

207 sider på 170 grams ark – det blir ett stk fet master. Hvor mange skal dere ha? 5. Hm, vi har bare spiral til 2. Vi har bestilt, men jeg vet ikke helt når det kommer. På dette tidspunktet merker jeg at jeg ikke bryr meg, det er ikke mitt ansvar lenger. Stafettpinnen, altså minnepinnen, er levert til Kalle og nå er det hans tur til å få denne masteren i havn, jeg har gjort min del, for sure!

Den siste tiden med masteren var litt rar. Etter at jeg sluttet å fokusere på tekst og innhold og gikk over til å jobbe utelukkende med layout ble jeg mer og mer ferdig med oppgaven. Jeg priket og pirket, men hjernen min fortrengte alt som var skrevet i den. Elise leste korrektur, så hun måtte fremdeles tenke. Jeg bare jobbet apatisk på pc’en i stuen. Det ble som et forhold på overtid; du er glad i noen, men også så  i n n m a r i  lei. Forakt er neste steg, men vi ble ferdige før jeg kom dit. Heldigvis.

Tiden etter masteren er enn så lenge veldig deilig, men uvant. Igår hadde jeg jo fri hele dagen, hva gjør man med sånt? Etter tre episoder av How I Met Your Mother til frokost ble jeg min egen housewife og vasket leiligheten, bakte boller og pusset rideskoene. Så trening, middag, film, vin og søvn. Fint – finere – finest.

Idag er det ringfest på Ås. Jeg har finere ringer enn den man får kjøpt der, men det blir mat og fest og det er visst grunn nok til å dra dit. Akkrat nå er det viktigste for meg at jeg, om ikke CopyCat i Ski er slettet fra jordens overflate, Elise har mistet minnepenner og harddisker og min pc går i stykker i løpet av helgen, er ferdig med Ås. Forever and ever. Ja, til masteren er presentert i juni da, men det er jo ingenting i forhold til de 6 årene jeg har holdt ut på den skolen. (Kjære gud, ikke la den eneste landskapsarkitektjobben jeg kan få være i Ås)

Sa jeg at vi jobbet dag og natt?

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

(Åj, her ser huset vårt ut til å ha en helt annerledes stil enn  hva jeg tenker at det har. Morsomt.)

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Elise gir seg aldri. Godt jobbet, søster.

200 sider, sa du?

 

Ja, idag fikk oppgaven vår 200 sider.Det var ikke noe mål, men det var ganske gøy allikevel. De siste uken har vi ligget og vaket mellom 193 og 197, og plutselig var vi oppe på 200. Kanskje forsvinner de igjen under korrekturlesingen, men derfor syns jeg det er viktig å trekke det vfrem nå som det er aktuelt. Livet er så kort, osv..

Vi hadde ellers en spennende dag med både dårlig internettforbindelse og en InDesign som ikke tillot Elise å skrive bokstaven Å. Det hjalp med en restart av programmet, så vi tok ikke helt av i panikkrus.

Da har vi hatt vår siste veiledning, iallefall av den typen som krever oppmøte på kontoret på KA. Heretter går det i mail. Det er fremdeles nok å gjøre, og særlig er konklusjonen en liten jævel som krever mye jobb. Vi skrev en tekst igår som vi syns var litt konkluderende, men så ringte mamma og sa “Jeg syns den er litt tam!”, så vi angriper på nytt. Etter veiledning kom vi frem til at vi kanskje skal holde all the juicy stuff i drøftingen, og så kommer heller den strenge pekefingeren i konklusjonen. Kort og strengt skal det være nå. Essensen av essensen.

Vi har bestilt tid for trykking av oppgaven. CopyCat i Ski vant med sitt tilbud på 3692 kr inkl. mva. Prinfo i Larvik kom på en god andreplass med 3300 kr eks. mva. Konsis i Oslo prøvde seg med 4590 kr eks. mva. Vi bare “As if!” og ringte Ski.

Vi har forresten måttet oppgradere fra te til kaffe fra forrige uke. Hjemme på Tøyen prøver de å lokke meg på vei til banen:

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Men jeg er trofast mot Stockfleths. Der fikk jeg Rwandakaffe, og det slår nok “skikkelig god kaffe” ned i støvlene.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 
Vi har en helt liten hær til å korrekturlese for oss, nemlig mamma, Kristin og Even (ja, vi venter på noen tekster fra deg, Even). Det er innmari fint, og jeg tror oppgaven hadde blitt sånn passe dårlig uten deres hjelp (eller hva, Even?). Dere får en takk i forordet altså, men en liten her også. Det er iallefall viktig, jeg aner ikke hvor mange “svært” eller “fordi” vi har luket ut, og hvor mange ganger vi har forsøkt å bytte ut “skulpturen” med “statuen”, “figuren”, “Wisting” eller noe annet. Plenty, iallefall. Alt for å få denne relativt massive teksten til å flyte.

På kontoret ser det slik ut fortiden:

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Senere på dagen ble det så varmt at vi måtte henge opp et teppe foran vinduet. Det ser ikke så koselig ut, men hindrer oss i klikke i vinkel på motlyset.

 

 

 

 

 

 

 

 
Selv på denne siden av kontoret har vi nå måttet begynne å henge opp vanlige ark over skulpturene. Arkene er lister, da. Hva som skal gjøres, hvem som skal korrekturlese osv. Vi har mange lister. På tavlen har vi oversikt over alt fra dagens situpsantall og hvilke kunstnere som har svart oss eller ikke. Akkurat det om kontakt har Elise sagt at hun skal skrive et helt eget blogginnlegg om, så jeg går ikke inn på det her. (Skriv noe da, Elise!)

En annen ting som jeg vil gjøre klart til alle som på et eller annet tidspunkt skal skrive en master som inneholder fotografi som en viktig del av ferdig produkt: Det er ikke så lett som det ser ut til. Vi har vært på flere befaringer til de samme skulpturene, og evner nesten aldri å ta så bra bilder som vi tror skal være mulig. Det er ikke det at vi ikke mestrer kameraet, det er bare det at når man skal fotografere noe som handler om rom så kommer det rett og slett ikke særlig godt frem. Og man vil gjerne si mange ting med få bilder – det er umulig, bare glem det. Husk for all del å overføre bildene til en pc og sjekk at alle er over før du sletter. Og før du drar – tenk ut hva i alle dager det er du ønsker å ta bilde av? Og ta minst 10 bilder fra alle vinkler hvis du har tenkt til å bruke bildet av en skulptur i et snitt f.eks. Og selvfølgelig at overskyet vær er best, selv om man da ikke rekker å tanne på veien. Dessuten kan det være større arbeider på gang i området, og man får kanskje ikke de fine bildene man ønsker. Universitetet er trukket med plast og Haakon ser på gravemaskinen.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 
Men vi har fått noen fine bilder, og disse vil Elise helst ha med i forordet:

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Er det ikke gøy med en så stor skulptur? Jeg syns det er dritkult, iallefall. En ting som vi imidlertid har funnet ut gjennom arbeidet med oppgaven er hvor feil det kan se ut når man pynter opp med blomster rundt skulpturer av menn. Iallefall såpass mandige menn som denne av Wisting. Det ser veldig feil ut med blomster i de kassene ved siden av og understreker vel egentlig at kommunen også syns det er en ganske kjedelig plass. Noen plasser kan godt være kjedelige, for all del, men det blir for galt med disse blomstene i enkelte tilfeller. Jmf. Haakon VII på 7. juni plassen i Oslo.

Denne uken har jeg tatt fri fra jobben som ellers legger beslag på en litt for stor del av mine kvelder, og det er helt fantastisk. Alle dere som ikke har jobb ved siden av studier eller master aner ikke hvor heldige dere er. Sykt fantastisk fint å kunne gjøre hva jeg vil på kvelden, og ikke spise middag foran pc’en mens jeg jobber og så bare rekke å kle av meg før jeg må sove. Jeg gleder meg til ett stk arbeid (som gjerne kan dukke opp etterhvert), og null studier.

Og til å ta ferie og komme hjem til dette:

 

Vi har nok å gjøre..nok å føre..

Hei bloggen!

Innsjil at vi ikke har blogget så mye i det siste, men det har vært SÅ mye å gjøre.

Neida.

Joda, det har vært mye å gjøre. Det nærmer seg, og det er ikke akkurat 15.mai som er fristen – oppgaven skal tross alt være trykket og levert i resepsjonen på KA på den datoen. Trykkeriet skal jo ha minst to dager på å trykke, altså må den levers før helgen – altså er fredag den 11. mai den virkelige fristen. Dette gir oss 10,5 arbeidsdager igjen. Inkludert helg – vi har begynt med det nå.

Faktisk har vi vært hjemme to helger etter påsken for å konsultere ho mor og syrran med verket vårt.  (Det ble av Helene omtalt som ”boken” sist uke.) Vi satt i atelieret til mamma og leste korrektur. Det så ca slik ut. Synonymordboken er ofte i bruk.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Pappa er flink og kommer med te og kake i tide og utide. Og så lager han lunch og middag også. Grei pappa. Her var vi på vei til Ås forrige mandag, med noe overkokt spaghetti og nydelig sugo-saus (som den Bastske spaghettisausen heter) som vi varmet i mikrobølgeovnen på Bastøfergen.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Vi valgte riktignok den plassen nærmest mikroen, men gikk da glipp av kvaliteter som utsikt og rolige omgivelser (stikkord i masteroppgaven).

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Etter 5 år på LA har vi sett oss nødt til å anskaffe oss disse dyre tusjene som var så populære det første året. 33 kr per stk. Vi tok de viktigste fargene, som dere ser. Det får holde.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Dere tror det kanskje ikke, men denne masteren har i løpet av uken som gikk fått ordene APP og QR-KODE inn i drøftingsdelen. Slå den, dere! Vi er så sykt i tiden, ass.. Enn så lenge (til veilederen evt ber oss om å fjerne det) er kronprinsparets juleforberedelser vs Afrika-engasjement og Fabian Stang og den kjente moren hans også en del av denne drøftingen.

Da er vi tilbake på Ås for å ha noen siste dager med arbeid på skolen. Det skal tegnes og skrives en del til, men det strammer seg inn og går mot slutten – heldigvis. På fredag drar vi hjem til Stavern for å ta siste innspurt med både tekst og layoutarbeid før oppgaven skal leveres. Det skal bli utrolig rart. Hva i alle dager skal man finne på da?

Nå sitter vi hjemme hos Elise og spiser potetgull og ser på Paradise hotell.

Neida.

Joda.

Fyfader, så dumme mennesker som finnes.

Litt om ferie, og litt mindre om masteroppgave.

Da er vi tilbake etter ferie! I sist innlegg skrøt jeg av at vi skulle ha pinnebrød og vafler med på turen dagen etter; det ble det selvfølgelig ikke noe av. Men det ble pølser og marshmallows, og en tur som sikkert var tre ganger så lang som på tirsdag. Denne gangen gikk vi fra andre enden av kyststien, fra Løvall (der Even har båten sin) til Ødegårdsbukten.

Disse stenelementene vi fant understreker forresten et annet tema som jeg er ganske opptatt av, nemlig det tåpelige overforbruket av larvikitt i Larvik. Mulig jeg har nevnt det før på bloggen, men jeg er ikke sikker. Det er iallefall slik at vi har en ganske fin granitt, eller syenitt om man er litt nerd, her i Vestfold og den skal brukes til ALT. Fasader, benker, gulv, kunst, bordplater (ja, vi har faktisk larvikitt hjemme hos oss, også..) osv. Jeg skjønner ikke helt hvorfor noen tror det er lurt å bruke dette materialet på alt som er her nede, fordi det fremstår etterhvert som særdeles lite eksklusivt. Nuvel..

Det som er problemet med kyststien, og særlig nye steder på den, er jo at du går rimelig mye med blikket ned fordi man ikke er interessert i å falle og brekke håndledd eller få brudd på kraniet. Det er synd, fordi det er jo rimelig vakkert når det bare er svaberg og hav, og sol. Men Even var opptatt av le, “Vi må finne le!” ropte han hver gang vi ville sitte og se på solen i vannet. Så vi gikk til vi fant le.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Du får et bilde på bloggen allikevel, Even, med dine to nyervervede pinner.

På dette stedet hadde vi en mindre diskusjon om vi skulle bli sittende, til tross for at det ikke var le, eller gå videre for å finne le. Det ble til at vi gikk videre, og kom til et sted som heter Smørbukta som var kjemperart. Eller, det var tydelig at det var her endel av stenen fra istiden har samlet seg.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Da vi kom nærmere fant vi en skog – i sand. Det var ganske fint.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Her ble Even ivrig, og sa at det var som om det skulle komme dinosaurer rett ut av skogen. Jeg bare “Even, dinosaurene døde ut for mange millioner år siden!” Selv Thomas ble litt skeptisk til den ellers så fakta-på-bordet krevende Even her.

Senere på kvelden dro vi til Porsgrunn, for å kikke på huset til Martin og Astrid og spise nachos, og så til Skien for å høre broren til Martin synge og spille på den meget lokale, men sentrumsnære, puben. Bandet var flinke de, men av en eller annen grunn kollapset kroppen min da jeg oppholdt meg så lenge i Telemark. Vondt i hodet ble til meget kvalm og gråteferdig. Jeg ble såpass syk at mamma og pappa (som allerede var verdens beste) kom og hentet meg, mens de andre ble for å se på de lokale danseheltene. Det var imponerende, på alle måter. Jeg skulle ønske jeg hadde bilder, men jeg mistenker at det faktisk er slik hver eneste helg på denne puben, Gimle. Så dere får heller dra dit og se selv. Men oppsummert – Telemark? Stygg arkitektur og infrastruktur. Jeg er rimelig sikker på at det er derfor jeg ble dårlig, og ikke de to 0,33 jeg fikk av Ida.

Og så leste vi korrektur på del 1 av oppgaven vår sammen med mamma og Kristin. Det var nyttig, og litt overraskende hvor mange ganger man har skrevet noe som man senere ikke fatter hva man egentlig mente med. Skriver vi i søvne, tenkte jeg flere ganger. Heldigvis fikk vi rettet opp i masse takket være to par nye øyne.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Det var sånn ca hva vi drev med i ferien. Nå er det nytt arbeid som venter – prosjekteringen. Vi skal tegne forslag til 14 av de dårligst plasserte skulpturene. Noen får en bedre plassering ca der de står i dag og noen flyttes langt av gårde. Vi begynte med dette igår. Til tross for at vi har jobbet med idéer og skisser underveis var det litt vanskelig å begynne ordentlig med dette. Elise var flink og photoshoppet noen skulpturer hit og dit, og snudde andre. Jeg brukte gårsdagen på å terrassere en skrå plass i Moss som vi vil rette opp. Jeg har brukt stor deler av dagen på den samme plassen, og det er ikke enkelt å få trappetrinnene til å gå i ett med terrenget på den ene siden. Idag begynte jeg derfor med kapa og plastelina for å prøve å fatte hvordan det skal være mulig. Jeg har også tegnet av noen kart, men Elise har tegnet av 10 så hun vant i effektivitet idag.

Her er forresten huggormbildet fra turen på tirsdag. Synd du ikke var rask nok til å bli med på bildet, Solveig.

Imorgen har vi veiledning.

Oh lord, nå er det påske!

Vi hadde, selvfølgelig, planer om å ta helt fri i påsken, det er jo helt i tråd med reglene i samarbeidet om å gjøre et skarpt skille mellom skole og privatliv (nei, det går overhode ikke i ett). Men greit, vi skal innrømme at vi har brukt 3 dager til å jobbe med masteren på. Vi hadde veiledning torsdag før påske, og fikk noen bra tips om litt omstrukturering i beskrivelsen av skulpturen og plasseringen. Vi hadde til nå valgt å skrive en “løpende tekst” om hver skulptur og plassering, men ble anbefalt å lage teksten mer punktvis slik at den er lettere å orientere seg i. Og vi bare “Yes, Sir!” og gremmet oss litt over at vi ikke hadde tenkt på det selv. Vi begynte med dette arbeidet på lørdag morgen, og selv om man skulle tro at det var enkelt arbeide – vi hadde jo tross alt hatt disse punktvise kriteriene som en mal for hvordan vi skulle skrive, så tok det  j a m m e n  meg lang tid å gå gjennom 39 skulpturer. Vi har sittet i atelieret til mamma, skjult havutsikten med nedtrukne persienner og varmet oss på vedovn, peis, Pyszczek og ulltepper. Det har egentlig gått ganske greit, selv om det var litt kjipt at det var fint vær disse dagene når det er meldt forholdsvis grått fra torsdag.

På søndag hadde vi også en treningsøkt. Elise satt opp et program med ca 20 minutter oppvarming, hvilket innebar en joggetur hjemmefra, rundt Grevle gård, og hjem igjen samt 40 knebøy og 40 pushups. Deretter var det så mange runder vi klarte på 20 minutter med 10 x burpees, 20 x utfall, 10 x rullende situps og spark fra fjellveggen til kirsebærtreet og tilbake. De siste var det jeg som klarte å få inn. Vi var igang meg 6. runde da det var gått 20 min. Det var overraskende hardt, og jeg angret litt på at jeg skippet trening sist torsdag for å spise med Christine på Lille Saigon. Vår bror Eskil brukte først endel krefter på å le av oss mens vi trente, men så skjønte han at det var kulere å heie og da var det “Kom igjen nå! Dette greiere dere!” over hele hagen. Utrolig nok avsluttet han med å tøye ut sammen med oss.

Siden vi er relativt løse i forhold til sjanger har vi fått en forespørsel, fra Hanne, om å dekke bloggsjangeren “rosablogg”. Jeg googler etter en universell definisjon på temaet og finner dette ”En jente i relativt ung alder som bruker bloggen sin til å fortelle verden hva hun har på seg, hva slags sminke hun foretrekker, samt hvor kjedelig skolen er, da kun dette og ingenting annet.”.  Javel. Akkurat nå har jeg på meg en grønn bukse som brukes til tur og generelt utearbeid, og en blå superundertøy genser. Siden vi har vært på tur idag lukter det bål. Vi gikk til Østre Rakke, altså fra venstre prikk (hjemme) til høyre prikk. Litt over 1 km i luftlinje.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

På veien dit så det slik ut:

 

 

 

 

 

 

 

Vi grillet pølser, og Tom Håkon ga meg en særdeles dårlig pølsepinne slik at han kunne tre reddende til hver gang pølsen havnet i bålet. Han ble avslørt, og jeg fikk Idas supre pinne og klarte å grille pølser uten problem. Even var i humøret type Engelsk Setter, og han løp av gårde og meldte om huggorm under en busk. Da vi etter pølser, bolle og kaffe gikk for å finne huggormen igjen var det rene huggormsafarien på Østre Rakke. Først én, og så, ca 3 meter etter, en til. ”Vi ser om vi finner noen fler!” sa Tom Håkon, eller Even, og noen meter senere fant Solveig en i en kløft med lyng. ”Hallelujah!” utbrøt Elise, ”og ikke minst et frydefullt IiiihhH!” Det ble nesten kjedelig da vi fant en fjerde i en bratt fjellside med lyng. Men bare nesten. Det var også sykt kult og spennende. Satser på at jeg får bildet Even tok, så skal dere få se dyreliv på sidene her.

Så gikk vi hjem, fordi vi måtte avlive katten vår, Pyszczek, i dag. Den hadde nyresvikt, og var blitt litt tynn og rar i pelsen. Det var innmari trist, fordi det var en veldig morsom og hyggelig katt. Jeg mener at den hadde humor.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Selv om den ikke var en katt som jaktet spesielt mye, vil jeg si at hans siste dag var en höjdare når det kommer til jakt. Eskil observerte et dyr i utkanten av hagen, og da dette lille mårdyret, totalt uvitende om sin skjebne, løp under verandaen, hentet Eskil Pyszczek og arrangerte et møte under verandaen. Det ble 1-0 til katten. ”Kul katt”, som en av elevene til mamma sa engang. Pyszczek betyr forresten “lille snute” på polsk og uttales ca sånn her: [Pysj-tsjek]. Så satt hele familien foran på verandaen og hadde det litt fint, og litt trist, mens vi ventet på dyrlegen.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Her har vi Eskil, meg selv, Elise med Pyszczek på fanget, Pappa og Kristin.

Dyrlegen kom hjem til oss og satt 3 sprøyter som gjorde at han sovnet inn på fanget til Elise. Hun var hyggelig og fortalte hva hun gjorde og hvordan det virket og hva som skulle skje videre. Rart hvor glad man blir i en katt. Men, jeg mener jo også at dette var en eksepsjonelt hyggelig katt. Med humor.

Så, jeg kom litt ut av det med rosabloggingen Hanne, men jeg fortalte i alle fall hele verden hva jeg har gjort de siste dagene. Vi har også sett film, og vært den obligatoriske turen innom China City i Larvik. I morgen er det planlagt ny tur, men vi skal visstnok avansere med pinnebrød og vafler.

Hvordan plassere en søppelkasse? – en masteroppgave i seg selv

Det går sakte, men sikkert fremover med oppgaven. Vi holder fremdeles helgene relativt hellige, så vi jobber “bare” 5 dager i uken. Fortiden jobber vi med å beskrive skulpturene, deres plassering og forslag til tiltak. Det tar lang tid. Lenger tid enn vi kanskje trodde. Heldigvis har vi dette fantastiske excel-arket som forteller oss hvordan vi prioriterer de forskjellige skulpturene, så nå fokuserer vi på de som har 1. og 2. pri. Logisk nok. Vi har uansett jobbet oss fra 103 til ca 40 skulpturer, så om noen flere ryker på grunn av tidspress så er det sikkert ikke krise.

En ting vi kommer inn på i oppgaven er skjøtsel rundt skulpturer, og da særlig med fokus på hvordan vanen med å plassere søppelkasser tett opptil skulpturer bør endres. Jeg tipper at de som flytter rundt på disse søppelkassene ikke tenker så mye på hvordan de står, men at de syns det er ryddig hvis de står i nærheten av noe annet permanent. Da er det kanskje mindre fare for at folk begynner å herje rundt med dem, enn når de står ved siden av sokkelen til en skulptur. Det er bare ikke så fint for skulpturen. Så selv om vi holder helgene fri var jeg ute både forrige søndag og idag for å se om det var noen eksempler på søppelkasse+skulptur, og ja, plenty!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Når man blir bevisst på dette ser man jo hvor håpløst det ser ut. Ergo håper vi at ved å vise dette i masteroppgaven kan kanskje kommunene være litt mer oppmerksom når de setter ut søppelkassene sine. Disse bildene er bare fra Oslo siden det er her jeg er fortiden, men vi har et flott eksempel fra Larvik også:

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Sykt koselig, liksom.

På Stortorget var det ryddig rundt skulpturen av Christian IV. “Vi setter søppelkassene ved lyktestolpene” sa de, og det var mye lurere.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Og på Valkyrien plass valgte de denne morsomme varianten:

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Nå er vi dessuten inne i en god tradisjon med kakefredag på gangen vår. Etter en periode der vi forsøkte oss med bursdagskaker er vi nå inne i en fastere rutine der vi bare fokuserer på at det er fredag. Det ble rett og slett for lite bursdag. Hanne hadde med brownies forrige uke, Anette hadde muffins på fredag og jeg skal fikse sjokoladekake i uken som kommer.

Ellers har vi oppgradert saccosekken til Elise til “tankesekken” – vi tenker bedre hvis én ligger der, og den andre skriver. Det funker også å stå, eller å klatre litt på bordet. Det er tydeligvis ingen ting som setter kreativiteten og evnen til å formulere sylskarpe setninger i gang som litt bevegelse. Det er også viktig å gestikulere mens man holder på med dette. Da er man sykt overbevisende.